helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      Årsrapport 1993



 
 
 
 
 

Årsrapport 1993

 
 

1993 ble i høyeste grad et skjellsettende år for friluftslivet mitt. Etter to aktive år med mange turer, hovedsakelig rundt Svenningdalen, i 1990 og 1991, ble fjoråret et temmelig amputert turår, da jeg flyttet nordover for å avtjene verneplikten. En pause på over ti måneder kunne godt blitt lenger hadde det ikke vært for at jeg bestemte meg for å gjenoppta turlivet og den sedvanlige rapportskrivingen i etterkant. Men det lange oppholdet førte også noe godt med seg. På Andøya flystasjon møtte jeg nemlig Jan, som skulle bli en god turkamerat. Sammen utvidet vi våre horisonter både vertikalt og horisontalt. Nye turområder ble besøkt, og fokuset på å bestige tinder ble større. Gjevest var det å stå på toppen av Nord-Norges høyeste fjelltopp, Oksskolten - en tur som også involverte brevandring, noe som i hvert fall for meg var en helt ny naturopplevelse.

 

Med godt over ti måneder siden den forrige turen på selveste 20-årsdagen min, var det ingen selvfølge at jeg skulle gjenoppta den en gang så innarbeidede livsstilen med fjellturer og rapportskriving. Førstegangstjenesten var over da jeg i april spente på meg skiene og la i vei rundt Litjfjellet. Til forskjell fra tidligere turer rundt fjellet hadde jeg denne gangen med meg søstera mi, Merethe. Hun var også med meg og pappa da vi få dager etter tok turen over Holmvassåsen. Her gikk vi i gang med å lage hoppbakke, som måtte testes ut av samtlige turdeltakere. På den tredje påsketuren til Kappskardet var også mamma med - noe som ikke akkurat er hverdagskost, mens jeg på den siste dagen i påsken fikk meg årets første alenetur, som gikk innover Store Hjortskardet. Været viste seg fra sin beste side mesteparten av påsken, og på samtlige turer ble det gjort opp bål.
 

Den første teltturen for året gikk innover den "mystiske" Tosdalen. Selv om jeg hadde vært ved Tosdalsvatnet før, hadde jeg aldri fortsatt videre innover dalen mot den gamle og for lengst fraflyttede gården, der bygningsmassen i dag kun benyttes som fritidshus. Tosdalen viste seg å være veldig naturskjønn, men samtidig lå den innestengt og litt dystert til, omgitt av bratte fjellsider. Innestengt var det i hvert fall ikke da jeg knappe to uker seinere tok med meg telt og sovepose opp på den markante Humpen på Båfjellet (658 moh.). Å overnatte på en fjelltopp hadde jeg aldri gjort tidligere, men denne lyse sommernatta var det på tide å prøve seg. Det var flott å sitte på fjellet og få med seg soloppgangen, men etter hvert ble jeg både sulten og tørst, da jeg ikke hadde brydd meg om å ta med meg hverken mat eller drikke.

 

Det viktigste som skjedde i 1993, i tillegg til at jeg tok opp tråden med turgåing igjen, var da min nye turkamerat Jan og jeg begynte å legge ut på overnattingsturer i lag. Jan, som i likhet med meg var stasjonert ved Andøya flystasjon, hadde for vane å tilbringe deler av sommerferiene i Grane. Dette gjorde det lett å møtes, og sommeren 1993 fikk vi oss fire minnerike turer. Vår aller første overnattingstur gikk over Reinfjellet mot Søre Svartvatnet i Haustreisdalen. I vannkanten fant vi en liten robåt som vi tok sjansen på å låne utpå seinkvelden. Også neste dag rodde vi over vatnet, før vi fortsatte oppover ei elv. Det ble på sett og vis en makaber rotur, da vi lokaliserte en rekke sauekadaver oppover elva. Brurskanken var målet da vi litt seinere på sommeren gikk oppover fra Herringbotnet. Men da været ikke spilte på lag, måtte vi nøye oss med nok en tur til Haustreisdalen og Holmvatnet. Til dels vandret vi langs eldgamle ferdselsstier, bl.a. den legendariske Jamtfjellveien.  
 

Høydepunktene - bokstavelig talt - var nok likevel de to fjelltoppene Jan og jeg besteg denne sommeren. Visttindan hadde jeg kun sett som kulisser oppe i nordvest på utallige turer i mer "hjemlige" fjell. Nå var det på tide å sjekke ut disse flotte toppene. Det ble en lang vandring innover den skogkledde Skjørlægda, før Jan og jeg neste dag tok oss til topps på den minste, men mest markante av tindene - Vistmannen. Som en slags veiviser i villmarka ruvet "mannen" godt i terrenget innenfor Visten. Dette var for øvrig første gang Jan besteg et fjell på over 1 000 moh. Det skulle imidlertid ikke gå mer enn en drøy måned før han kunne bestige et nesten dobbelt så høyt fjell, da vi satte kursen mot de majestetiske Okstindan og besteg ingen ringere enn Nord-Norges høyeste fjelltopp, den 1 916 m høye Oksskolten. På turen ble vi konfrontert med svære bresprekker på vår første brevandring noensinne, før vi etter mange timer kunne plante beina på det høyeste punktet i landsdelen. 

 

Flere fine turer ble det også på egen hånd i sommer, de fleste dagsturer. På turen til Kappfjellet hadde jeg med meg mitt nyinnkjøpte speilreflekskamera, som revolusjonerte bildekvaliteten i forhold til det simple lommekameraet jeg var vant til. Med bruk av både tele- og vidvinkelobjektiv, eksperimenterte jeg med en del fiffige funksjoner som zoom, selvutløser og sportsfunksjon. En skikkelig lang dagstur ble det da jeg vandret fra Sefrivatnet, over Dunfjellet og innover Majafjellet. Jeg startet i lag med pappa og Alf som gikk mot store Holmvatnet, der de skulle være til dagen etter. På vei tilbake var jeg innom dem og fikk meg en kopp kaffe, før jeg etter ti timers vandring i fjellet kom ned til Sefrivatnet igjen. Jeg så mye rein på turen.

 

Den lenge planlagte turen til Elgviddevatnet og Jordbruvatna skulle endelig realiseres denne sommeren. Dette var en ide som hadde opptatt meg i årevis, og den 22. august stod jeg på startstreken i Stavassdalen med storsekk, fiskestang og gummistøvler - klar til å legge i vei vestover fjellene. Men turen gikk ikke helt som planlagt, for å si det mildt. Grunnet en rekke uheldige omstendigheter avsluttet jeg turen allerede ved Feitskardvatnet. Stadige regnbyger, våt sovepose, ødelagt mark, et kamera som fusket og en litt for tung sekk gjorde at piffen gikk ut av meg, og jeg gav rett og slett opp.
 
Et lite plaster på såret fikk jeg da jeg på min første av i alt fem høstturer tok turen opp på en navnløs topp i Tosenfjellet, på sørsida av Mosvassdalen. Herfra hadde jeg en vid utsikt mot fjelltrakter jeg aldri tidligere hadde sett, og midt inne i dette fjellandet så jeg Jordbruvatna - dit jeg aldri kom meg i sommer. Noen uker seinere var jeg på plass i Mosvassdalen igjen, og denne gangen var planen å gå over fjellet til vatnet Namnlausa. Selv om turen i og for seg var fin, tross sterk vind på fjellet, så fikk jeg meg en solid lærepenge på tilbaketuren, da jeg ble overrumplet av mørket. Selv måneskinnet var ikke til hjelp.
 
Turen innover Langskardet, vest for Svenningdalen, i lag med pappa og Sten Ruben ble fin i den klare og kjølige høstlufta. Hensikten var å hjelpe Sten Ruben med å se etter sau vest i fjellene. Noe sau så vi imidlertid ikke, men rype var det derimot rikelig av. Det ble dessuten ikke bare ett, men to kaffebål på vei innover det lange skardet. I tett og tjukk skodde begynte jeg å traske oppover Kappfjellet fra Fiplingdalen, og jeg lurte på om det var forsvarlig å fortsette under de rådende forhold. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene videre, før jeg var over skoddehavet som jeg kunne se fylle opp daler og fjellskard under meg. Det ble en herlig høsttur over Båtskardfjellet, via Båtskardvatnet og Breidskardvatnet, og brått var også skodda nede i lavlandet forduftet. Da den første nysnøen kom, midtveis i oktober, tok jeg meg en tur opp i Svenningskardet. Veldig mye dyrespor å se i snøen, særlig av elg. Som på den første turen i år, brukte jeg også god tid ved bålet på årets siste tur.

 

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1993 som grunnlag.