helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      Årsrapport 1990

 




 
 
 
 
 

Årsrapport 1990

 
 
I 1990 var det at det hele startet. Jeg begynte å "samle" på turer, i form av referater som ble skrevet i etterkant av turene mine i skog og fjell, gjerne med tilhørende bilder. Året har vært innholdsrikt og bydd på store naturopplevelser. Jeg har gjort meg kjent i fjellene rundt Svenningdalen, der så godt som alle turene har funnet sted. Unntaket var en uforglemmelig tur til Sipmeken i Børgefjellet. Dette var min første telttur i fjellet noen sinne, som kun tre dager etter hjemkomst ble avløst av min første alenetur i telt. I vinter var jeg på skitur hele ti søndager på rad. Ganske nøyaktig halvparten av årets 37 turer var da også med ski på beina. Toppturer ble det flere av, hvorav turen over Kappfjellet i september var spesielt minnerik. Vel en tredel av turene var i lag med andre, og en stor opplevelse var det å gå på "oppdagelsesferd" i lag med krigsveteraner fra andre verdenskrig.

 

Det nye tiåret var bare tre dager gammelt, da jeg i 15 minusgrader la i vei på ski nordover Svenningdalen og oppover Båfjellet. Selv om det ikke er mye dagslys på denne tida av året, fikk jeg likevel se den rødmende sola i sør. Etter turen forfattet jeg mitt aller første turreferat, vha. kulepenn og papir. Om det var kaldt på den første turen, så var det bare barnemat i forhold til turen oppover Svenningskardet i slutten av måneden. Kvikksølvet hadde krøpet ned mot 32 kuldegrader, da jeg - godt polstret, og med ei svart finlandshette tredd nedover ansiktet - tok meg oppover lia. Vel tilbake igjen, var finlandshetta mer hvit av rim enn originalfargen svart. Kulden var erstattet med mildvær, da jeg i februar la turen opp i Store Hjortskardet. Men både blest, dårlig sikt og til dels hagl, var en reell utfordring. Vel en måned seinere, på en strabasiøs tur innover mot Stavatnet, var det hverken kulde eller hagl som satte meg på prøve, men en god, gammeldags snøstorm.
 

Tross en del værmessige prøvelser, var likevel værgudene i et mer medgjørlig lune på de fleste av vinterens skiturer. En flott opplevelse var det å følge Kappskardåsen sørover mot Vasselva / Tosenkrysset - og tilbake igjen, hele tida med Kappfjellet over meg og Svenningdalen under meg. Fin var også turen innover Kappskardet, der jeg for øvrig møtte på flere andre turfolk. Da jeg for tiende søndag på rad spente på meg skiene og la ut på tur - denne gangen til Båfjelldalen med sitt ypperlige skiterreng - vekslet været mellom sol, snøbyger og opphold, noe som gjorde turen både utfordrende og interessant.

 

Langvatnet (ved Stavassveien) fikk besøk flere ganger i 1990 - første gang i februar. Vel framme, tok jeg meg til topps i den falleferdige hoppbakken på sørsida av vatnet, der jeg hadde god utsikt. Drøyt to måneder seinere var Langvatnet på nytt turmål. Denne gangen hadde jeg med meg turkamerat Pratheep, og ideen var å overnatte i redskapsbua nedenfor hoppbakken, der det visstnok var vedovn. Amatørmessig nok, hadde vi gamblet på at bua skulle være ulåst, noe den ikke var! Dermed var vi henvist til gangen, som så vidt hadde plass til to liggeunderlag. Det ble ei kald natt, og neste morgen brukte vi god tid på å tine oss opp ved bålet. Nybegynnerfeil var også et stikkord da vi litt tidligere på vinteren var på tur i Store Hjortskardet. På denne korte dagsturen klarte jeg både å miste bindingen og brenne hull i jakken. I tillegg slet jeg med ski som klabbet.  
 

Forviklinger ble det også da pappa, Merethe og jeg la i vei på ski innover mot Gåsvatnet i påsken. Merethe og jeg ble gående i lag, da vi på et tidspunkt kom bort fra pappa. Framme ved Gåsvatnet var han ikke å se, ei heller på tilbaketuren. Tilbake igjen ved Tosenveien satt han og ventet på oss i bilen. Ei uke tidligere hadde pappa og jeg tatt oss oppover mot Langtjønna på Holmvassåsen i et aldeles nydelig vær. Mens vi satt ved bålet og alt var bare velstand, får vi med ett se sporrenseren komme langs jernbanelinja på motsatt side av den smale tjønna. Dermed var det bare å snu ryggen til, før vi ble innhyllet i snøkov!

 

Årets første topptur ble gjort med ski på beina til det 584 m. høye Litjfjellet i lag med søstera mi. Nøyaktig en måned tidligere hadde jeg rundet Litjfjellet, og fulgt Vestersidveien hjem igjen. Et annet fjell med samme navn, noen km. lenger sør i Svenningdalen, fikk besøk uka etter. På vei mot Litjfjellet (over Brennmoen) tok jeg spark i bruk som framkomstmiddel.

 

Topptur var også intensjonen, da jeg i mai la i vei oppover mot Båfjellet. Til topps kom jeg meg imidlertid ikke, da det i løpet av kort tid hadde lagt seg tjukk skodde over fjelltoppen, og jeg valgte dermed å snu i Sørgranlia. Men å gi opp den 658 m. høye Humpen i Båfjellet var ikke aktuelt, og allerede helga etter satte jeg på nytt kursen mot toppen. Denne gangen var forutsetningene langt bedre, og jeg lyktes da også i å nå toppen. Vel nede i dalen igjen, kom jeg på en grusvei jeg ikke ante eksisterte. Men jeg var ikke ferdig med Båfjellet. Dagen etter 17. mai var jeg så heldig å få bli med en gruppe krigsveteraner fra andre verdenskrig til Steinbukken på Båfjellet, der en av turdeltakerne - en polakk som var stasjonert i Norge under krigen - hadde risset inn noen inskripsjoner i 1945. Også ordføreren i Grane, Trond Brennhaug, var med, i tillegg til tolk. Inskripsjonene til polakken fant vi igjen, og etterpå vanket det nykokt kaffe og interessante fortellinger fra de tilårskomne frihetskjemperne.  
 
Ei drøy uke seinere - på selveste myndighetsdagen - var det dags å stikke til fjells igjen. Den fortsatt snødekte Gåsvassnasen hadde jeg lenge hatt lyst å besøke, og turen dit var å anse som en bursdagsgave til meg selv. Det ble en minnerik tur, der jeg måtte ta meg fram til fots et langt stykke oppover, før jeg endelig kunne spenne på meg skiene. Turen endte på Brennmoen, hos bestemor og bestefar, der jeg fikk tilkalt skyss. På den neste turen oppover Breidskardet i Kappfjellet, måtte jeg også takle både barmark og snødekke. Denne gangen hadde jeg imidlertid ikke ski med, og å ta seg fram i gammelsnø var krevende.
 
Den første virkelige sommerturen, over Rapfjellet, gikk ikke av stabelen før på sankthansaften. Men selv om både denne turen og turen opp på Grønfjellet et par uker seinere i og for seg var fine, gjorde de mange sauedrapene i liene og skardene vest for Svenningdalen at jeg var på tå hev for både spor og lukt av slagbjørnen, som fremdeles herjet i saueflokkene.
 
En kortvarig, men opplevelsesrik tur på drøyt halvannen time, ble gjort til Jordbrudalen i lag med pappa. De omfattende undersøkelsene av de mange grottesystemene i og rundt dalen de siste årene appellerte til utforskertrangen. Vi nøyde oss imidlertid med å lokalisere stedet der Jordbruelva kommer fossende ut av fjellveggen, et lite stykke oppe i dalen. Det ble flere turer i lag med pappa, bl.a. en fisketur til Stavatnet, som en aperitiff til Børgefjellturen som snart stod for døra, og en moltetur utpå seinsommeren til Svenningskardet. Mens utbyttet ble magert på fisketuren, ble det rikelig med molte på sistnevnte tur.
 
Så var det endelig klart for en tur jeg hadde sett fram til i lang tid, nemlig turen til Austre Sipmeken i Børgefjell nasjonalpark. Etter flere timers kjøring, stod pappa, Magne og jeg ved utgangspunktet på snaufjellet i Sverige, klare til å utforske denne spennende villmarka, jeg kun hadde hørt snakk om før. Med oss hadde vi vårt nye fjelltelt, Rondeslottet. Det innbydende landskapet gjorde sterkt inntrykk på meg, selv om fisket ikke slo til. Vi skyldte på at vi var for tidlig ute og at vanntemperaturen var for lav. Kun tre dager etter hjemkomsten fra min aller første telttur i fjellet, la jeg ut på min aller første telttur alene. Turen til Rapfjellet var ikke lang, men ble like fullt en dyrekjøpt lærepenge, da jeg presterte å glemme å ta med meg posen med mat! Men jeg var bitt av basillen, og allerede på den neste turen til Gåsvatnet i lag med Pratheep ble teltet tatt med. Nesten framme, fikk vi trøbbel med å krysse elva fra Gåsvassdalen - både pga. vannstanden og alt krattet langs breddene.
 
Midt mellom de markante fjellene Rapfjellet og Gåsvassnasen, like vest for Svenningdalen, befinner Sæterfjellet seg. De to førstnevnte fjellene hadde jeg besteget tidligere i år, og i slutten av august ville jeg forsøke meg på det knapt 900 m høye fjellet i midten. Men været spilte ikke på lag denne dagen, og etter flere regnskurer, valgte jeg å ende turen på Skålhaugen. To måneder seinere, på seinhøsten, ville jeg forsøke meg igjen. Med nysnø på de høyeste fjelltoppene og rim og frost i terrenget, la jeg i vei. Denne gangen skulle det lykkes å ta seg opp på Sæterfjellet - skjønt ikke helt bortover mot det aller høyeste punktet.
 
Tre mektige fjellturer ble realisert i september, og først ut var turen til Feitskardvatnet i lag med pappa og hans arbeidskollega Gunnar. Mens "gamlingene" konsentrerte seg om fiske, fortsatte jeg opp i høyden, der jeg ble belønnet med en stadig videre utsikt. Inspirert av denne flotte fjellturen, la jeg opp til noe lignende helga etter - nemlig en tur innover Langskardet. Det ble unektelig en lang vandring fra Svenningdalen, men utforskertrangen og eventyrlysten førte meg helt innerst i dette langstrakte skardet. Med de to foregående turene som bakteppe, var jeg lysten på nok en hårete tur. Denne gangen var målet å ta seg til topps på selveste Kappfjellet - et fjell jeg hadde sett opp til i alle år, bokstavelig talt. Med null grader i lufta, la jeg i vei oppover brattene mot Linken. Videre var det et steinete høyfjellsterreng å gå i, men den fabelaktige utsikten i alle retninger mot kjente og ukjente fjelltopper, gjorde ferden over fjellet til en storslått opplevelse.
 
Selv langt utpå høsten, følte jeg meg ikke ferdig med fjellet. Regn og til dels tåke så jeg ikke som noen hindring, da jeg for fjerde gang i år satte kursen mot Båfjellet, nærmere bestemt Båfjelltjønna. Været var også rått da jeg i november ville avlegge nok ei tjønn et besøk, nemlig den vesle Sætertjønna noen få km innover Tosenveien. I tillegg ga et tynt lag med nysnø varsel om at vinteren snart var i anmarsj. Dagen huskes likevel best for et bilhavari jeg var utsatt for seinere på kvelden.
 
Et aktivt og innholdsrikt turår ble avsluttet med et par skiturer i desember. På den første turen, som gikk innover Kappskardet, ble det dessverre en del plunder og heft, da jeg rotet meg inn i tettvokst granskog. Nyttårsaften kunne varte opp med et nydelig vintervær, og turen til Litjfjellet og Langvatnet ble en veldig fin naturopplevelse. For øvrig var dette min andre tur til Litjfjellet i år og min tredje tur til Langvatnet. I den tørre puddersnøen gikk det som smurt nedover fra fjellet, men før jeg var helt nede i dalen, stelte jeg i stand et lite bål, som en slags markering av at turåret 1990 var kommet til ende.
 

Årsrapporten er skrevet i 2014 med turrapportene fra 1990 som grunnlag.